Omsider!

I går så vi Coraline. Jada, vi skammer oss, burde jo ha sett den for leeenge siden. Men bedre sent enn aldri. Hva jeg synes? Strålende! I all hovedsak. Figurene ser akkurat ut som de burde. Coraline er tøff, mora og faren grå og kjedelige. I denne versjonen er Den Andre Moren og verdenen på den andre siden sjarmerende, morsom og hyggelig til å begynne med. Coraline blir ikke urolig før alt begynner å vise sitt sanne ansikt. Det fungerer godt, selv vi som kjenner historien lulles inn i kosen. Men så blir det så til de grader stygt når det blir ille! Kult.

Har litt mer problemer med figuren Wyborn (why were you borne??) som dukker opp i filmen. Gaiman sier i ekstramaterialet at han er der for at Coraline skal ha noen å spille på, og ikke gå rundt å snakke med seg selv i flere scener, men jeg synes han ødelegger mer enn han bidrar. For det første blir det skumle litt mindre skummelt når Coraline har med seg noen på den andre siden. Den Andre Wyborn er til stede både på musesirkuset og nabofrøknenes teaterforestilling, og det fjerner den underliggende lille uhyggen som burde være der. Men det verste er at han faktisk redder Coraline ut av både den ene og den andre situasjonen. (Ok, det er stort sett ufrivillig og hun fikser det meste selv, men likevel!) Coraline har vært den tøffeste, mest selvstendige jenta i moderne barnelitteratur, også må hun få hjelp av en dustegutt i filmen?? Nei, spar meg!

Men alt i alt; fantastisk animasjon (se ekstramaterialet! Nå skjønner jeg hvorfor navnelista på slutten av animasjonsfilmer må være flere mil lang!), flotte stemmer fra skuespillerne, strålende historie og gode små grøss. Anbefales!

Uææh!

Måtte nesten lese Baltimore, or The Steadfast Tin Soldier and the Vampire etter Beates glødende anbefaling. Men til å begynne med trodde jeg hun hadde bomma fullstendig. Eller bare tulla med oss. For her skjedde det jo ingen ting... Men så! (Nå skal ikke jeg påstå at boka er treig i starten, det kan bare være meg som var så urutinert at jeg begynte på ny bok i dagene rett før jul. Når en har tusen andre ting å tenke på. Så overse den delen.)

Det begynner med lord Baltimore og hans gruvekkende opplevelser på slagmarken. Som den eneste overlende ser han store, svartvingede vesener lande og ta for seg av døde medsoldater. Og når han utfordrer dem, setter han i gang store ting... Store deler av boka er viet Baltimores tre venner, sjømannen Aischros Demetrius, Doctor Rose og Childress. De forteller om sine møter med ondskapens ulike former.

Det er flere geniale ting med denne boka. Christopher Goldens tekst og Mike Mignolas illustrasjoner er bare to av dem. Måten de trekker inn H.C. Andersens eventyr Den standhaftige tinnsoldat på, er en annen. Hver del begynner med et sitat fra eventyret og parallellene blir stadig tydeligere utover i fortellingen. Og til slutt har de trykket hele eventyret for dem som måtte ha slike huller i sin allmenndannelse. Også er det de originale monsterne, mytene og ondskapens mange manifestasjoner. Imponerende er det.

Og oi!, den skal bli film!!

Drit og dra!

Er stor fan av Carl Hiaasen, men ante ikke at mannen skrev ungdomsbøker før Aud opplyste meg (som så mange ganger før) ;-). Denne er, som de fleste av Hiaasens bøker, lagt til Florida og handler om miljøkriminalitet. Teite skurker vil bore olje i et naturreservat, til og med like i nærheten av der den svært utrydningstruede floridapanteren holder til. Nick og Marta blir blandet inn via en forsvunnet, ufyselig lærer og det hele blir ganske så intrikat med store penger, klassens bølle og militante miljøvernere involvert. Spennende og underholdende, men jeg føler Hiaasen holder litt tilbake i forhold til den skrikende absurde humoren som ofte preger bøkene hans for voksne.

Likevel svært lesverdig, kanskje spesielt på grunn av forholdet mellom Nick og faren, som kommer skadet hjem fra Irak-krigen i begynnelsen av historien. Også er det jo alltid deilig når skurkene får sin rettmessige straff...

Som julen på kjerringa

Jada, det er allerede lenge siden fredag. Og konserter bør blogges mens de er ferske. Men av og til må bare inntrykkene få lov til å synke. Til å godgjøre seg. Så en stakkars blogger i alle fall kan forsøke å gjøre ære på opplevelsen. Denne gangen må jeg krype til korset. Jeg kan ikke. Har ikke ord... Hva som har gjort slikt et uutslettelig inntrykk?

PENTHOUSE PLAYBOYS VRIKKER JULEN INN! Ingen over. Ingen ved siden. De nærmeste par plassene under må også holdes ledige. Ingen er verdige. Ingen!

Dette var en kveld med glitter, glamour og allsang. Hvor Jens Pikenes og de andre stjernene der oppe lot litt av sin stråleglans skinne over oss enkle hverdagsmennesker der nede. Og vi tok villig i mot. Rakte hendene mot scenen og lot våre små, spede stemmer klinge i kor med den uforlignelige Pikenes. Som ga oss Mysteriet deg i discosambarytmer, For jeg er den du veit, Forelska i lærer'n, Aldri i livet og andre store klassikere. Gjesteartist Benny Borg åpna med det mest rocka han vet; Den store dagen! Den fikk julesentimentaliteten på glid. Ellers sto han for høydaren Morgan Kane, og kom, omsider, på scenen som Elvis og ga oss American trilogy. (Ok Benny, du har gjort den bedre før. Da vi hørte deg i Drammens teater, glemte jeg å puste (og det er en laaang sang...). Men det er greit. Skjønner at stemningen her blir en annen. Og strålende var du!) Den store Jens avsluttet med en sang som kan stå som et visdomsord for alle oss slitne kvinner nå når høytiden nærmer seg, I will survive!

God jul!

Julefred i sjelen

Etter forsinkelser på T-banen OG ekspressbussen i går, ramla jeg av på bussholdeplassen fjorten minutter før jeg skulle være på konsert. Med blytung sekk (men det ER koselig å få vin, altså!), stor pose, mengder med yttertøy og jeg vet ikke hva. Stress stress, over veien, hvor er billettene, ikke skli på trappa, hvor er det ledig, hvor er det plass til alt rotet mitt og så... synke ned på stolen og rette blikket framover.

Vi var i Landfalløya kapell, et sted jeg svært ofte går forbi, men aldri har vært inne i. Det ser så stusselig ut, like ved trafikkert vei og uten noe imponerende arkitektur av noe slag. Men det var dette med at det indre teller... Inne er det grove blå tømmervegger og hvite bjelker. Og bitte lite. Det skal være plass til 120 mennesker, men det må være på en god dag. Uten vintertøy. Og juletre.

Var ikke noe storslagent over Paal Flaata og medmusikerne (Gøran Grini, tangenter, munnspill og kor og Lise Sørensen, fiolin og kor) sin entre, heller. Men musikken! Jada, jeg er fan! Flaata er usedvanlig vakker å både høre og se på. Men du skal være rimelig hardhjerta for ikke å ta til deg en time med rolig, intens, inderlig musikk i så nydelige omgivelser. Vi fikk utvalgte smakebiter fra Flaatas solokarriere, noen julesanger og et par Midnight Choir-klassikere. Fantastisk var det og skuldrene senket seg flere hakk. Denne stemningen skal jeg holde på så lenge jeg bare kan!

Noen smakebiter:

Second Lover's Song

Mary In The Morning - av en litt yngre, mindre sikker og mer Elvisinspisrert Flaata enn den vi så i går :-)

The first Noel - i en ganske annen, men ikke mindre flott utgave + bonusspor (Ikke se så mye på bildene...)

Den tapte symbolikk

Jada, jeg vet jo at jeg kommer til å bli irritert, men jeg klarer ikke holde meg unna. Har hørt Det tapte symbol av Dan Brown. Korrekt og passende lest av Anders Ribu. Jeg har hørt og hørt og hørt. For boka er LANG! Det er innvending nummer én:

• Brown, vi lesere skal jo ikke påstå at vi er like smarte som deg. Men vi er ikke fullstendig tjukke i huet! Vi må ikke ha alt inn med teskje. Flere ganger! "Langdon snudde det tunge hodet og så rett inn i steinen. Nå forsto han kodene!" "Langdon stirret på steinen med kodene. Han hadde forstått sammenhengen da han lå i entreen." "Langdon hadde klart å løse koden da han så steinen, nå var det på tide å bruke kunnskapen." [Lett omskrevet for å unngå spoilere. Så snill er jeg.] Men du gode Gud, så tregt det går! Det sier vel sitt at jeg ved et uhell hoppa over cd 7, men ikke merka det før langt seinere...

Jeg blir også litt sliten av personkarakteristikkene. Det er innvending nummer to:

• Har du hørt om endimensjonale karakterer? Flate som pappfigurer? Her er vi nede på papirarktykkelse... Å nei, Brown går ikke i kloke helter, dumme skurker-fellen. Her er ALLE usedvanlig intelligente! Ellers ville de jo ikke være verdig motstandere for Langdon, selvfølgelig... Men de snille er BÅDE intelligente og vakre! De mer suspekte er rent ut groteske eller har usympatiske øyne og skremmende stemme... Jeg hadde ikke kommet langt før jeg tenkte at kommer det flere sterke bryst, harde mager og fikse strikkeluer nå, så må jeg jammen kaste opp litt.

Miljøskildringer? Aldri hørt om! Innvendig tre:

• Jeg har hørt 21 timer og 16 minutter om Washington DC. Føler jeg da at jeg kjenner byen? Ikke i det hele tatt! Har fått med meg utallige arkitektoniske detaljer om bygninger i byen, men det er det. Vel er våre helter stort sett innendørs, men likevel.

Jeg er ikke så opptatt av realisme, men forlanger at fortellinger er troverdige innenfor sitt univers. Typisk innvending nummer fire:

• Nei, en henviser ikke til filosofer og debatterer symbolikk mens en er bekymra for sin beste venns liv. Heller ikke mens en er på flukt fra en galning med morderiske intensjoner. "Ja, jeg husker du fortalte om Newtons teorier, du sa at [dertaljer detaljer detaljer], men nå hører jeg han tar innpå." Og nei, når en har blitt torturert nærmest til døde flere ganger i løpet av et døgn, velger en ikke TRAPPENE ned fra tårn! En ler heller ikke glad over gamle minner. Hallo!!

Så hvorfor har jeg hørt meg gjennom hele elendigheten? Fordi jeg må vite hvordan det går! Og da lurer jeg på; Når Brown kan drive spenningen framover som han gjør, hvorfor kan han ikke få hjelp med resten? Så hadde det kanskje blitt noe brukbart ut av det? Så joda, jeg skjønner hvorfor det selger. Det er spennende historier. Og han appellerer til noe av det som ligger dypest i oss; ønsket om å være en del av noe større og håpet om at det finnes store mysterier i livet og at vi kan finne løsningen på dem. Men da jeg kom til slutten, var jeg glad jeg befant med på et morgentomt fortau. PPPPRRTTTPPP (eller hvordan en nå skriver prompelyd) var eneste passende reaksjon...

Skremmende...

Ble lett rysta av bok én i denne serien, enda mer av bok to.

Mørke krefter tar over der Forsvunnet slapp, det er et visst system blant ungene som er igjen i Perdido Beach etter at de voksne forsvant, noen har tatt ledelsen, men ordningen er skjør.

Det er mye dystert og lett overnaturlig her, men det er ikke det mest skremmende. Den delen bidrar mest til ytre handling og driver spenningskurven bratt oppover. Det urovekkende i denne boka, er skildringen av hvordan ungdom med store krefter, men liten fornuft og selvkontroll får agere fritt uten noen voksne til å begrense dem. Nå skal ikke jeg sette meg på noen voksen, moden og høy hest, men alle som har nærkontakt med tenåringer vet hvor selvopptatte og blinde for omverdenen de kan bli. Og hvor sterkt og intenst ALT oppleves. Og det må uttrykkes. Med en gang! Og i disse bøkene er det akkurat dette det blir plass til. Med store konsekvenser...

Spennende, lettlest og med stor dybde, dette er lesverdige saker. Men jeg lurer fælt på hvordan tenåringer opplever disse bøkene?

En julefortelling

Utrolig at vi fant tid til å gå på kino sammen på denne tida av året! Men lørdag ettermiddag var på A Christmas Carol. Og nå er det jul!

Filmen fortjener 11-årsgrensen sin, den er jammen skummel nok til tider. Ikke bare søte, små spøkelser her, nei! Men den er mest morsom. Og riktig rørende her og der. Har vært litt skeptisk til den tegne-oppå-ekte-skuespillere-teknikken, men det funker flott her. Det er noe med å få effektene integrert i helheten. Og det trengs en del effekter for å fortelle denne historien...

Men det jeg liker best med denne versjonen, er at de har beholdt Dickens' originaltekst i stor grad. "Oh spectre, leave me be!" er jo utrolig mye kulere enn "Stikk av ditt spøkels!". Også viser det respekt for publikum, synes jeg. Når ting forenkles og moderniseres, ligger det alltid en idé under om at unga (og de voksne) ikke er smarte nok til å ta originalen, etter min mening. Men det er vi, faktisk! Og vi likte det også!

Skræk og ildebrann

Hendelser fra bybrannen i Tromsø i 1969 ligger bak kriminalsaker i 2007 i Ildens øye av Jorun Thørring. Har ikke lest noe av forfatteren før, men dette var ikke noe dårlig første møte. Litt omstendelig handling og repeterende språk, men etterforsker Aslak Eira var et spennende bekjentskap! Den samiske alenefaren, med sin mutte væremåte, er vel den av karakterene som får best plass til å utvikle seg. Og det fortjener han.

Lydboka er lest av Trond Peter Stamsø Munch. Var litt skeptisk til å begynne med, han leser på bokmål med dialogene på dialekt. Og det er både trømsøværing, finnmarking med samisk aksent, østlending og en øst-vest-nord-blanding med her. Men han gjør det så troverdig og gjennomført at det ble en av høydepunktene med hele opplevelsen! Må høre mer med ham.

Draculaaaaa....

Vi elsker jo vampyrer. Vi gjør det. Aller mest dem som ikke lar romantikken komme på bekostning av blodigheten. Dracula er en sånn. Ingen som har sett filmen kan vel tvile på at Mina kommer i et skikkelig dilemma når hun må velge mellom forloveden Jonathan Harker og den mørke, farlige prinsen? Fine fine Gary Oldman... Det er skikkelig passion!

Akkurat den delen mangler i Ben Caldwell sin tegneserieversjon. Her er Dracula bare slem og stygg. Men det gjør ikke så mye, for moro er det likevel. Flotte tegninger som virkelig gir karakter til personene. Og riktig mørkt og skummelt er det. En god inngang til historien for ungene og en artig oppfriskning for oss garva Draculafans.

Winter wonder land

Jeg har vært ute på eventyr! Mandag kveld dro Elvis og jeg til Koppang på frilans-oppdrag. (Med togbytte på Hamar, over på et bittelite, utrolig sjarmerende, men hypermoderne tog.) Hadde fått beskrevet hotellet som "rent, men ikke koselig" og det var ganske passende... Vi kom inn noe veikroliknende og fortsatte inn i en korridor som mest minna om et asylmottak. Men rommet var stort og sengene gode. Middagsmenyen hadde veikroinnhold, men godt over veikrostandard. Så det ble så fint, så. (Men er det ikke litt rart å plassere toalettet sånn at alle over pygmestørresle må sitte med ene armen over papirholderen for å få plass?) Nuja. Det er jo ikke hotellet dette skal handle om.

Grunnen til at vi var der nord, var at vi hadde fått i oppdrag å formidle skjønnllitteratur som på en eller annen måte har med musikk å gjøre til ungomsskoleelvene på Fagertun skole i Rendalen kommune. Artig oppgave! Vi hadde valgt følgende kombinasjoner:

• Nebelgrad blues av Sigbjørn Lilleeng med John Olav Nilsen og gjengens Ikkje fåkk med kjærligheten
• Hvis jeg blir av Gayle Forman med Beethovens cellosonate nr 3
• Harry Houdinis elefant av Lars Mæhle med Wilcos What's the world got in store
• Kong Steves selvlysende hiphop-bibel av Thomas Fröhling med egen rap!
• Flyt av Ingelin Røssland med Led Zeppelins Stairway to heaven og Waterboys' A man is in love
• Audrey, vent! av Robin Benway med Alexander Rybaks Fairytale (noen som tar sammenhengen??) :-)
• Thunder Road av Erlend Kaasa med AC/DCs She's got balls
• 17 bud for et grenseløst lykkelig liv av Jon Ewo med Draco and the Malfoys' Voldemort is awesome

Tiendetrinn var først ut og så ut som de holdt på å DØ av kjedsomhet (unntatt når det kom ord som "fitte" og "pule", da retta de ryggen gitt!) og ikke ville de låne en eneste bok heller, men hadde de oppført seg anderledes, hadde de jo ikke vært tiendeklassinger... Åttende og niende var riktig så aktive, stilte spørsmål, svarte på spørsmål, kommenterte og lånte bøker som bare det. Ble til og med venteliste på noen av dem vi presenterte! Også kjørte vi avstemning, da. Det har liksom blitt til at det hører med. Og ungene liker det. Men det blir altså ikke det samme uten deg, Beate...

Hyggelig skole, artige elever, trivelige lærere, men vi takker først og fremst biblioteksjefen, Inger Marie, for at dette ble en strålende tur! Makan til service, henting og bringing og mat og kos. Nydelig, var det, Inger Marie! Nydelig!