Omsider!

I går så vi Coraline. Jada, vi skammer oss, burde jo ha sett den for leeenge siden. Men bedre sent enn aldri. Hva jeg synes? Strålende! I all hovedsak. Figurene ser akkurat ut som de burde. Coraline er tøff, mora og faren grå og kjedelige. I denne versjonen er Den Andre Moren og verdenen på den andre siden sjarmerende, morsom og hyggelig til å begynne med. Coraline blir ikke urolig før alt begynner å vise sitt sanne ansikt. Det fungerer godt, selv vi som kjenner historien lulles inn i kosen. Men så blir det så til de grader stygt når det blir ille! Kult.

Har litt mer problemer med figuren Wyborn (why were you borne??) som dukker opp i filmen. Gaiman sier i ekstramaterialet at han er der for at Coraline skal ha noen å spille på, og ikke gå rundt å snakke med seg selv i flere scener, men jeg synes han ødelegger mer enn han bidrar. For det første blir det skumle litt mindre skummelt når Coraline har med seg noen på den andre siden. Den Andre Wyborn er til stede både på musesirkuset og nabofrøknenes teaterforestilling, og det fjerner den underliggende lille uhyggen som burde være der. Men det verste er at han faktisk redder Coraline ut av både den ene og den andre situasjonen. (Ok, det er stort sett ufrivillig og hun fikser det meste selv, men likevel!) Coraline har vært den tøffeste, mest selvstendige jenta i moderne barnelitteratur, også må hun få hjelp av en dustegutt i filmen?? Nei, spar meg!

Men alt i alt; fantastisk animasjon (se ekstramaterialet! Nå skjønner jeg hvorfor navnelista på slutten av animasjonsfilmer må være flere mil lang!), flotte stemmer fra skuespillerne, strålende historie og gode små grøss. Anbefales!

Uææh!

Måtte nesten lese Baltimore, or The Steadfast Tin Soldier and the Vampire etter Beates glødende anbefaling. Men til å begynne med trodde jeg hun hadde bomma fullstendig. Eller bare tulla med oss. For her skjedde det jo ingen ting... Men så! (Nå skal ikke jeg påstå at boka er treig i starten, det kan bare være meg som var så urutinert at jeg begynte på ny bok i dagene rett før jul. Når en har tusen andre ting å tenke på. Så overse den delen.)

Det begynner med lord Baltimore og hans gruvekkende opplevelser på slagmarken. Som den eneste overlende ser han store, svartvingede vesener lande og ta for seg av døde medsoldater. Og når han utfordrer dem, setter han i gang store ting... Store deler av boka er viet Baltimores tre venner, sjømannen Aischros Demetrius, Doctor Rose og Childress. De forteller om sine møter med ondskapens ulike former.

Det er flere geniale ting med denne boka. Christopher Goldens tekst og Mike Mignolas illustrasjoner er bare to av dem. Måten de trekker inn H.C. Andersens eventyr Den standhaftige tinnsoldat på, er en annen. Hver del begynner med et sitat fra eventyret og parallellene blir stadig tydeligere utover i fortellingen. Og til slutt har de trykket hele eventyret for dem som måtte ha slike huller i sin allmenndannelse. Også er det de originale monsterne, mytene og ondskapens mange manifestasjoner. Imponerende er det.

Og oi!, den skal bli film!!

Drit og dra!

Er stor fan av Carl Hiaasen, men ante ikke at mannen skrev ungdomsbøker før Aud opplyste meg (som så mange ganger før) ;-). Denne er, som de fleste av Hiaasens bøker, lagt til Florida og handler om miljøkriminalitet. Teite skurker vil bore olje i et naturreservat, til og med like i nærheten av der den svært utrydningstruede floridapanteren holder til. Nick og Marta blir blandet inn via en forsvunnet, ufyselig lærer og det hele blir ganske så intrikat med store penger, klassens bølle og militante miljøvernere involvert. Spennende og underholdende, men jeg føler Hiaasen holder litt tilbake i forhold til den skrikende absurde humoren som ofte preger bøkene hans for voksne.

Likevel svært lesverdig, kanskje spesielt på grunn av forholdet mellom Nick og faren, som kommer skadet hjem fra Irak-krigen i begynnelsen av historien. Også er det jo alltid deilig når skurkene får sin rettmessige straff...

Som julen på kjerringa

Jada, det er allerede lenge siden fredag. Og konserter bør blogges mens de er ferske. Men av og til må bare inntrykkene få lov til å synke. Til å godgjøre seg. Så en stakkars blogger i alle fall kan forsøke å gjøre ære på opplevelsen. Denne gangen må jeg krype til korset. Jeg kan ikke. Har ikke ord... Hva som har gjort slikt et uutslettelig inntrykk?

PENTHOUSE PLAYBOYS VRIKKER JULEN INN! Ingen over. Ingen ved siden. De nærmeste par plassene under må også holdes ledige. Ingen er verdige. Ingen!

Dette var en kveld med glitter, glamour og allsang. Hvor Jens Pikenes og de andre stjernene der oppe lot litt av sin stråleglans skinne over oss enkle hverdagsmennesker der nede. Og vi tok villig i mot. Rakte hendene mot scenen og lot våre små, spede stemmer klinge i kor med den uforlignelige Pikenes. Som ga oss Mysteriet deg i discosambarytmer, For jeg er den du veit, Forelska i lærer'n, Aldri i livet og andre store klassikere. Gjesteartist Benny Borg åpna med det mest rocka han vet; Den store dagen! Den fikk julesentimentaliteten på glid. Ellers sto han for høydaren Morgan Kane, og kom, omsider, på scenen som Elvis og ga oss American trilogy. (Ok Benny, du har gjort den bedre før. Da vi hørte deg i Drammens teater, glemte jeg å puste (og det er en laaang sang...). Men det er greit. Skjønner at stemningen her blir en annen. Og strålende var du!) Den store Jens avsluttet med en sang som kan stå som et visdomsord for alle oss slitne kvinner nå når høytiden nærmer seg, I will survive!

God jul!

Julefred i sjelen

Etter forsinkelser på T-banen OG ekspressbussen i går, ramla jeg av på bussholdeplassen fjorten minutter før jeg skulle være på konsert. Med blytung sekk (men det ER koselig å få vin, altså!), stor pose, mengder med yttertøy og jeg vet ikke hva. Stress stress, over veien, hvor er billettene, ikke skli på trappa, hvor er det ledig, hvor er det plass til alt rotet mitt og så... synke ned på stolen og rette blikket framover.

Vi var i Landfalløya kapell, et sted jeg svært ofte går forbi, men aldri har vært inne i. Det ser så stusselig ut, like ved trafikkert vei og uten noe imponerende arkitektur av noe slag. Men det var dette med at det indre teller... Inne er det grove blå tømmervegger og hvite bjelker. Og bitte lite. Det skal være plass til 120 mennesker, men det må være på en god dag. Uten vintertøy. Og juletre.

Var ikke noe storslagent over Paal Flaata og medmusikerne (Gøran Grini, tangenter, munnspill og kor og Lise Sørensen, fiolin og kor) sin entre, heller. Men musikken! Jada, jeg er fan! Flaata er usedvanlig vakker å både høre og se på. Men du skal være rimelig hardhjerta for ikke å ta til deg en time med rolig, intens, inderlig musikk i så nydelige omgivelser. Vi fikk utvalgte smakebiter fra Flaatas solokarriere, noen julesanger og et par Midnight Choir-klassikere. Fantastisk var det og skuldrene senket seg flere hakk. Denne stemningen skal jeg holde på så lenge jeg bare kan!

Noen smakebiter:

Second Lover's Song

Mary In The Morning - av en litt yngre, mindre sikker og mer Elvisinspisrert Flaata enn den vi så i går :-)

The first Noel - i en ganske annen, men ikke mindre flott utgave + bonusspor (Ikke se så mye på bildene...)

Den tapte symbolikk

Jada, jeg vet jo at jeg kommer til å bli irritert, men jeg klarer ikke holde meg unna. Har hørt Det tapte symbol av Dan Brown. Korrekt og passende lest av Anders Ribu. Jeg har hørt og hørt og hørt. For boka er LANG! Det er innvending nummer én:

• Brown, vi lesere skal jo ikke påstå at vi er like smarte som deg. Men vi er ikke fullstendig tjukke i huet! Vi må ikke ha alt inn med teskje. Flere ganger! "Langdon snudde det tunge hodet og så rett inn i steinen. Nå forsto han kodene!" "Langdon stirret på steinen med kodene. Han hadde forstått sammenhengen da han lå i entreen." "Langdon hadde klart å løse koden da han så steinen, nå var det på tide å bruke kunnskapen." [Lett omskrevet for å unngå spoilere. Så snill er jeg.] Men du gode Gud, så tregt det går! Det sier vel sitt at jeg ved et uhell hoppa over cd 7, men ikke merka det før langt seinere...

Jeg blir også litt sliten av personkarakteristikkene. Det er innvending nummer to:

• Har du hørt om endimensjonale karakterer? Flate som pappfigurer? Her er vi nede på papirarktykkelse... Å nei, Brown går ikke i kloke helter, dumme skurker-fellen. Her er ALLE usedvanlig intelligente! Ellers ville de jo ikke være verdig motstandere for Langdon, selvfølgelig... Men de snille er BÅDE intelligente og vakre! De mer suspekte er rent ut groteske eller har usympatiske øyne og skremmende stemme... Jeg hadde ikke kommet langt før jeg tenkte at kommer det flere sterke bryst, harde mager og fikse strikkeluer nå, så må jeg jammen kaste opp litt.

Miljøskildringer? Aldri hørt om! Innvendig tre:

• Jeg har hørt 21 timer og 16 minutter om Washington DC. Føler jeg da at jeg kjenner byen? Ikke i det hele tatt! Har fått med meg utallige arkitektoniske detaljer om bygninger i byen, men det er det. Vel er våre helter stort sett innendørs, men likevel.

Jeg er ikke så opptatt av realisme, men forlanger at fortellinger er troverdige innenfor sitt univers. Typisk innvending nummer fire:

• Nei, en henviser ikke til filosofer og debatterer symbolikk mens en er bekymra for sin beste venns liv. Heller ikke mens en er på flukt fra en galning med morderiske intensjoner. "Ja, jeg husker du fortalte om Newtons teorier, du sa at [dertaljer detaljer detaljer], men nå hører jeg han tar innpå." Og nei, når en har blitt torturert nærmest til døde flere ganger i løpet av et døgn, velger en ikke TRAPPENE ned fra tårn! En ler heller ikke glad over gamle minner. Hallo!!

Så hvorfor har jeg hørt meg gjennom hele elendigheten? Fordi jeg må vite hvordan det går! Og da lurer jeg på; Når Brown kan drive spenningen framover som han gjør, hvorfor kan han ikke få hjelp med resten? Så hadde det kanskje blitt noe brukbart ut av det? Så joda, jeg skjønner hvorfor det selger. Det er spennende historier. Og han appellerer til noe av det som ligger dypest i oss; ønsket om å være en del av noe større og håpet om at det finnes store mysterier i livet og at vi kan finne løsningen på dem. Men da jeg kom til slutten, var jeg glad jeg befant med på et morgentomt fortau. PPPPRRTTTPPP (eller hvordan en nå skriver prompelyd) var eneste passende reaksjon...

Skremmende...

Ble lett rysta av bok én i denne serien, enda mer av bok to.

Mørke krefter tar over der Forsvunnet slapp, det er et visst system blant ungene som er igjen i Perdido Beach etter at de voksne forsvant, noen har tatt ledelsen, men ordningen er skjør.

Det er mye dystert og lett overnaturlig her, men det er ikke det mest skremmende. Den delen bidrar mest til ytre handling og driver spenningskurven bratt oppover. Det urovekkende i denne boka, er skildringen av hvordan ungdom med store krefter, men liten fornuft og selvkontroll får agere fritt uten noen voksne til å begrense dem. Nå skal ikke jeg sette meg på noen voksen, moden og høy hest, men alle som har nærkontakt med tenåringer vet hvor selvopptatte og blinde for omverdenen de kan bli. Og hvor sterkt og intenst ALT oppleves. Og det må uttrykkes. Med en gang! Og i disse bøkene er det akkurat dette det blir plass til. Med store konsekvenser...

Spennende, lettlest og med stor dybde, dette er lesverdige saker. Men jeg lurer fælt på hvordan tenåringer opplever disse bøkene?

En julefortelling

Utrolig at vi fant tid til å gå på kino sammen på denne tida av året! Men lørdag ettermiddag var på A Christmas Carol. Og nå er det jul!

Filmen fortjener 11-årsgrensen sin, den er jammen skummel nok til tider. Ikke bare søte, små spøkelser her, nei! Men den er mest morsom. Og riktig rørende her og der. Har vært litt skeptisk til den tegne-oppå-ekte-skuespillere-teknikken, men det funker flott her. Det er noe med å få effektene integrert i helheten. Og det trengs en del effekter for å fortelle denne historien...

Men det jeg liker best med denne versjonen, er at de har beholdt Dickens' originaltekst i stor grad. "Oh spectre, leave me be!" er jo utrolig mye kulere enn "Stikk av ditt spøkels!". Også viser det respekt for publikum, synes jeg. Når ting forenkles og moderniseres, ligger det alltid en idé under om at unga (og de voksne) ikke er smarte nok til å ta originalen, etter min mening. Men det er vi, faktisk! Og vi likte det også!

Skræk og ildebrann

Hendelser fra bybrannen i Tromsø i 1969 ligger bak kriminalsaker i 2007 i Ildens øye av Jorun Thørring. Har ikke lest noe av forfatteren før, men dette var ikke noe dårlig første møte. Litt omstendelig handling og repeterende språk, men etterforsker Aslak Eira var et spennende bekjentskap! Den samiske alenefaren, med sin mutte væremåte, er vel den av karakterene som får best plass til å utvikle seg. Og det fortjener han.

Lydboka er lest av Trond Peter Stamsø Munch. Var litt skeptisk til å begynne med, han leser på bokmål med dialogene på dialekt. Og det er både trømsøværing, finnmarking med samisk aksent, østlending og en øst-vest-nord-blanding med her. Men han gjør det så troverdig og gjennomført at det ble en av høydepunktene med hele opplevelsen! Må høre mer med ham.

Draculaaaaa....

Vi elsker jo vampyrer. Vi gjør det. Aller mest dem som ikke lar romantikken komme på bekostning av blodigheten. Dracula er en sånn. Ingen som har sett filmen kan vel tvile på at Mina kommer i et skikkelig dilemma når hun må velge mellom forloveden Jonathan Harker og den mørke, farlige prinsen? Fine fine Gary Oldman... Det er skikkelig passion!

Akkurat den delen mangler i Ben Caldwell sin tegneserieversjon. Her er Dracula bare slem og stygg. Men det gjør ikke så mye, for moro er det likevel. Flotte tegninger som virkelig gir karakter til personene. Og riktig mørkt og skummelt er det. En god inngang til historien for ungene og en artig oppfriskning for oss garva Draculafans.

Winter wonder land

Jeg har vært ute på eventyr! Mandag kveld dro Elvis og jeg til Koppang på frilans-oppdrag. (Med togbytte på Hamar, over på et bittelite, utrolig sjarmerende, men hypermoderne tog.) Hadde fått beskrevet hotellet som "rent, men ikke koselig" og det var ganske passende... Vi kom inn noe veikroliknende og fortsatte inn i en korridor som mest minna om et asylmottak. Men rommet var stort og sengene gode. Middagsmenyen hadde veikroinnhold, men godt over veikrostandard. Så det ble så fint, så. (Men er det ikke litt rart å plassere toalettet sånn at alle over pygmestørresle må sitte med ene armen over papirholderen for å få plass?) Nuja. Det er jo ikke hotellet dette skal handle om.

Grunnen til at vi var der nord, var at vi hadde fått i oppdrag å formidle skjønnllitteratur som på en eller annen måte har med musikk å gjøre til ungomsskoleelvene på Fagertun skole i Rendalen kommune. Artig oppgave! Vi hadde valgt følgende kombinasjoner:

• Nebelgrad blues av Sigbjørn Lilleeng med John Olav Nilsen og gjengens Ikkje fåkk med kjærligheten
• Hvis jeg blir av Gayle Forman med Beethovens cellosonate nr 3
• Harry Houdinis elefant av Lars Mæhle med Wilcos What's the world got in store
• Kong Steves selvlysende hiphop-bibel av Thomas Fröhling med egen rap!
• Flyt av Ingelin Røssland med Led Zeppelins Stairway to heaven og Waterboys' A man is in love
• Audrey, vent! av Robin Benway med Alexander Rybaks Fairytale (noen som tar sammenhengen??) :-)
• Thunder Road av Erlend Kaasa med AC/DCs She's got balls
• 17 bud for et grenseløst lykkelig liv av Jon Ewo med Draco and the Malfoys' Voldemort is awesome

Tiendetrinn var først ut og så ut som de holdt på å DØ av kjedsomhet (unntatt når det kom ord som "fitte" og "pule", da retta de ryggen gitt!) og ikke ville de låne en eneste bok heller, men hadde de oppført seg anderledes, hadde de jo ikke vært tiendeklassinger... Åttende og niende var riktig så aktive, stilte spørsmål, svarte på spørsmål, kommenterte og lånte bøker som bare det. Ble til og med venteliste på noen av dem vi presenterte! Også kjørte vi avstemning, da. Det har liksom blitt til at det hører med. Og ungene liker det. Men det blir altså ikke det samme uten deg, Beate...

Hyggelig skole, artige elever, trivelige lærere, men vi takker først og fremst biblioteksjefen, Inger Marie, for at dette ble en strålende tur! Makan til service, henting og bringing og mat og kos. Nydelig, var det, Inger Marie! Nydelig!

Super!

Jeg er fan av Endre Lund Eriksen! Ikke bare er han en av landets morsomste forfattere, han klarer alltid å ha en alvorlig undertone i tekstene sine uten at det noen gang blir overpedagogisk eller klamt. Både Pitbull-Terje, Førstemann som pissa på månen og En terrorist i senga har tidligere gjort meg nærmest lykkelig.

Etter Beates overstrømmende presentasjoner og Elis småmas, skulle jeg nå gi meg i kast med mannens siste verk, Super. Boka handler om Julie, 15 år, som skal bli The queen of the world. Hun har ei uke på seg, mor og far er i Syden og hun har ringt leiren og sagt hun er syk. Ei uke alene hjemme. Til å få gjort alt det hun har vært redd for; gå på klubben, kysse, balansere på brua, kjøre bil, få tatovering... Det er ikke småtterier. Særlig ikke for Julie som er blind. Og det er jo dette som er genistreken. En blind hovedperson behøver ikke være mer forsiktig, usikker eller sjenert enn andre, men hun er definitivt mer sårbar. Julie kan ikke alltid vite hvor hun er, hva som er i nærheten, hvem som følger etter henne. Og det gjør denne boka enda mer spennende enn den ellers ville vært. For det er både spenning, humor, romantikk og uhygge i mengder her.

Boka er skrevet på oppdrag av NLB, og blinde ungdommer har vært inne som konsulenter. Det har sikkert bidratt til å gjøre den så troverdig som den er.

Jeg hørte lydboka, lest av Lena Kristin Ellingsen. Oppleseren bruker en dialekt jeg sleit en del med i begynnelsen. Jada, jeg vet at Eriksen er nordfra, men i mitt hode er bøkene på bokmål. Og her snakkes det en brei variant jeg faktisk hadde litt trøbbel med å forstå innimellom. "Ei buks"? Ååååå... bukse... Sikkert bare jeg som er uvant med det, men likevel...

Forresten skulle det ikke forunder meg om det blir bråk rundt denne boka om den blir kjent blant landets mer konservative foreldre og lærere. Eriksen er nemlig en av dem som ikke lar seg sensurere av dem som er fintfølende på ungdommens vegne, men lar historien få ha de elementene og det språket som er nødvendig for at den skal kunne fortelles på en god måte. Og bare fordi en er blind, betyr da ikke det at en ikke kan ta i, både på den ene og den andre måten? Det er jo nettopp det som gjør denne boka super!

Voldemort can't stop the rock!

...og andre tilsvarende wizard rock-låter høres jevnlig fra barnerommet hos oss. Som de fleste sikkert har fått med seg, barnet mitt er Potter-fantast. Fullstendig fortapt. Ja ja... Ikke så rart da, at hun måtte få lese Jon Ewo sin 17 bud for et grenseløst lykkelig liv først av alle her i huset. Men nå har mor også fått lov.

Boka handler om trollmannsrockeren Viktor som blir sendt til Lykkelund Humanistiske Profesjonsskole for å komme bort fra trollmannsrocken, som mora hans tror er strake veien til satanisme og undergang. På denne skolen heter fagene sånt som Fantasi 1 og Framtid 3. Er det rart han vil bort?? Men han er ikke den eneste, snart oppdager han at det er jente, hans drømmers Hermine!, som foretar den ene halsbrekkende sabotasjeaksjonen etter den andre. Og det er da det begynner å bli virkelig spennende… Selv om Ewo skriver i mange ulike genre, er det en ting som pleier å gå igjen, den syke Ewo-humoren! Og den er så absolutt til stede her også. Hvis du føler at du trenger litt inspirasjon når det kommer til kreativ utskjelling, er dette boka for deg! (Jeg hadde i alle fall ikke kommet på agurkpikk, kvisehaug og spygrøt akkurat når jeg hadde mest bruk for det.)

Jeg liker denne boka, men kan nok være enig med denne usedvanlig originale anmeldelsen i at den kanskje er litt ufordøyd. Jeg hadde ikke reagert på det om ikke forfatteren hadde lagt til et etterord hvor han sier at han i boka har villet problematisere begrepet "frihet" og oppfordrer leserne til å melde tilbake om hva de legger i det. Det blir på en måte å tillegge teksten et alvor og en dypere mening som jeg ikke synes den har.

For meg er denne boka først og fremst Potter. Den har så mye Potter i seg at den grenser opp til å være fanfiction. Det snakkes om Potter, det henvises til Potter, hovedpersonen bor i et kott under ei trapp og jammen er den mannlige utgaven av Uffert/Umbridge også med! Og det liker jeg! Kan ikke denne boka bare for moro, da?

Livslede i Tønsberg

Når Vigdis Hjorth leser høyt, er det gjerne intenst. Når hun leser en hel bok i strekk (Lydbok-live), blir det i overkant intenst. Særlig når det gjelder en bok uten den rå humoren som gjerne er årsaken til at jeg leser denne forfatteren.

17.15 til Tønsberg handler om noen dager i en utbrent forfatters liv. Hovedpersonen reiser til hytta på Tjøme, i kaldt og uggent høstvær, for å tenke. Der møter hun oversetterThomas og hans Lasse og tilbringer tiden med dem og alene. Og tenker. På livet, døden, meningen og litteraturen.

Dette er en slags stream of consciousness-greie. Tanker og hendelser glir over i hverandre, og er for så vidt interessant nok, men det blir litt mye. Spesielt når det ikke er et eneste lettere avbrekk, barre vassing i sjelens grunnvann hele veien.

Labyrint og labyrint...

Begynte på Labyrinten av Kate Mosse av to årsaker:

1. Finne ut i hvilke kategorier den passer i Emner i skjønn for videregående skole
2. Lese noe underholdende.

Pkt 1 gikk jo greit. Sleit litt mer med punkt 2... Det handler om Alaïs på begynnelsen av 1200-tallet og Alice i 2005. Religionshistorie og mystiske hendelser binder dem sammen. Selv om denne typen bøker ofte ikke kjennetegnes av høy litterær kvalitet, pleier jeg å finne dem underholdende nok. Men her gikk det treigt, synes jeg. Måtte legge den fra meg for å bli ferdig med noe annet, og da jeg skulle ta den opp igjen, holdt jeg på å gi den opp selv om det bare var 250 (av 650) sider igjen. Men det ble jo for feigt. Så jeg holdt ut helt til den sukkersøte slutten. Nei, dette var virkelig ikke min greie, holder meg til Egeland skal jeg lese om denne typen tematikk seinere.

Morokrim for unga

Har hørt Falskmyntnersaken av Philip Pullman. Og det var moro! Saken er at det dukker opp en masse falske mynter i området der New Cut-gjengen bor. Og når faren til Lynet blir mistenkt, må gjengen ordne opp! Samtidig prøver de å sørge for at kastanjeselgeren på hjørnet får oppfylt sin drøm; å få en figur av seg selv på voksmuseum. Det hele foregår i viktoriatidens England, og det er noen aldeles herlige person- og miljøskildinger her. Det er ikke tvil om at ungene kommer fra fattige kår, men de er søkkrike på oppfinnsomhet, humor og slagferdighet!

Ole Martin Aune Nilsen leser noe stakkato, men med en innlevelse som gjør det hele enda mer underholdende.

Anbefales!

Westernopera!

Slik jeg ser det, er det tre måter å oppleve en operaforestilling på:

1. Å gi blanke i handlingen og bare la musikken flyte av sted
2. Å lese seg opp på handlingen og la den ligge i bånn, men la musikken være hovedsaken
3. Å følge med på teksten underveis (og gjerne ha lest handlingen på forhånd siden teksten ofte er en smule forvirrende...)

Under mandagens La Fanciulla del West ble det nummer tre. Det er liksom vanskelig å unngå når operaen har sånne kjekke små teksteskjermer ved hvert sete. Og jeg klarer ikke bli enig med meg selv om det gjorde forestillingen bedre eller bare var forstyrrende. For det er jo kjekt å få med seg det som skjer og min italiensk er... vel... litt rusten. Men samtidig blir noe som kunne virke som en stor, dramatisk scene litt småplatt når jeg ser at faktisk synger: "Velsignet. Farvel! Det snør."... For la oss bare innse det, operatekster er ikke nødvendigvis stor kunst. Og handlingen kan være syltynn. Nu ja, moro var det lell.

Og det beste med det hele var scenografien. Særlig i 2. akt, Minnies hytte. Scenen var et titteskap med merkelige perspektiver holdt i svart/hvitt. Alt var fargeløst helt til det rant store mengder RØDT blod nedover veggene på slutten... Kult! Bruken av film bak, ved siden av og oppå scenebildene var også stilig effektfullt.

Dette er første gang jeg har vært inne i den nye operaen, faktisk, og det var jo en opplevelse i seg selv. Bare det å gå på designdoene. :-) Men jeg stusser litt over utforminga av salen. Vi satt nesten bakerst, og hadde flott utsikt til scenen, det var ikke det, men du godeste så høyt! Både Ylva og jeg hadde nok med å puste gjennom hele første akt, selv om det hjalp noe da det ble mørkt og vi slapp se folk legge ting på, og lene seg over kantene... Men de ansatte i operaen er verdens søteste, så vi fikk tilbringe de to siste aktene nede på noen kriseseter for sånne pingler som oss.

Alt i alt en fin opplevelse, og barnet vil se mer opera. I passende høyde.

Broderi brodera

En blir inspirert av å ha soverom i kjelleretasjen. Særlig vår og høst...

Bursdagsgave til venninne Ida:

En foreløpig hjemløs liten pastellpromp. Noen som vil ha? Den er din for en hundrings.

Flere villa ha forkle. Og dette ble såpass ulikt Beate sitt at jeg ikke føler jeg har brutt med bare-en-av-hver-prinsippet.

Ok, dette er bare litt broderi og mest strikk, men når ungen skal ha skolekjøkken, skal hun i det minste kunne gjøre det med Harry Potter-grytekluter!

På tegneseriekjøret!

Det er en stund siden jeg kjøpte The good neighbours bok 1 & 2, men så stakk barnet av med dem. Sånn går det når en er så god oppdrager at ungen blir fan av Holly Black... Nå fikk jeg i alle fall kloa i dem, og så var jeg borte i noen timer.

Historien er typisk Black; tenåringsjenta Rue er halvalv og trekkes mellom menneskeverdenen og Fearie. Og som jeg har vært inne på før, Blacks alver er ikke søte og snille. De er mektige, egoistiske og grusomme.

Ted Naifehs illustrasjoner stemmer akkurat med de bildene jeg har hatt i hodet når jeg har lest Blacks romaner. De er skarpe, tåkete, vakre og grusommme om hverandre. Gleder meg til flere!

Undergrunnen

Takk Ønskebok for at du gir meg et gjensyn med Aldristeds av Gaiman/Carey/Fabry! Og den er faktisk like god på norsk, Jens Røsåsen må ha jobba med denne.

Men altså. Det handler om stakkarslige, grå, ubesluttsomme Richard Mayhew som for en gangs skyld trosser sin forlovede og tar seg av ei ung, skada jente på gata. Det åpner for hans møte med Aldristeds, eller London Nedenunder, et London befolka med mer spesielle, merkelige, onde og vakre vesener enn du kan finne i noen som helst eksperimentell bydel.

Richard får prøve seg som helt og viser seg å ha flere egenskaper enn det som har blitt anerkjent London Oven. Men er det verdt det å risikere livet for noen han egentlig ikke er sikker på om han tror på?

Historien er fantastisk (selvfølgelig, det er jo Gaiman!) og tegningene gjør det hele levende på godt og vondt. Det spares ikke på voldelige detaljer her, men hvordan skulle det ellers bli troverdig? Flott, drivende og utrolig leseropplevelse!

Julegrøss!

Påskekrimmen er veletablert, men jula skal da vel heller ikke være bare kos? Jeg har lest Når katten kommer : et julemysterium av Ole-Mikal Nilsen. Jippi! Julegrøss for ungene! Men jammen var den skummel nok for voksne også. Det er noe med kyst-Norge på vinteren, kaldt og mørkt og vått og unger som er ute og ror til bestefar aleine... Det ber liksom om bråk!

Men siden det (igjen) er Aud sin skyld at jeg endte opp med denne boka, lar jeg henne like godt uttale seg om den.

Uansett, boka anbefales!

Tjamneei...

Tenkte jeg skulle høre meg opp på en del nye barnebøker, og begynte med Ormeheia av Jon Ewo i serien Marg & bein. Og ideen er god, synes jeg. Det handler om Maya som er sammen med klassens stiligste gutt, men plutselig er gutten borte og ingen andre enn Maya ser ut til å kunne huske at han noen gang har vært der. Dessuten er det med en stor mystisk stein med en spiral på toppen. Midt ute i Ormeheia...

Men så er det flere ting som skurrer. Særlig språk- og bildebruken. Det burde vært rydda opp. Ett og samme ord skal ikke gjentas tre ganger i løpet av to setninger. Og **SPOILER** hvorfor beskrives personene som katteaktige når poenget er at de kan skape seg om til ørner? På Ormeheia? Det henger ikke på greip. Dessuten viser det seg tøffe, reflekterte kjæresteMaya bare skal være tolv år og egentlig være Hanna Montana-fan. Det kræsjer solid med resten av beskrivelsen av henne. Nei, en redaktør og en korrekturleser burde vært inne her.

Sorry, Jon...

Kjendishelvete

Audrey er 16 år og slår opp med kjæresten. Han blir deppa og skriver en sang om det. Og sangen blir en megahit! Plutselig er Audrey paparazziyndling nr én og figurerer i aviser, ukeblader og på nettet. En drømmesituasjon? Ikke ganske!

Min fjortis elska Audrey, vent! av Robin Benway. Og det kan jeg godt forstå. Spennende historie, mye humor og gode sitater. (Jeg oversetter alltid de beste delene i hodet, men det trenger ikke bety at dialogen ikke funker på norsk, det er bare en vane jeg har.) Her er det kjendisdyrking, venninneskravling og kjæresterier over en lav sko. (Hva har sko egentlig med saken å gjøre? Et merkelig uttrykk!) Og en fet katt som heter Bendomolena. Jeg klarte ikke la være å lese Bendelorma... Men skyggesidene ved kjendistilværelsen, spesielt i USA, sikkert, er det det først og fremst handler om. Og det er interssant både for fjortiser og oss som er litt eldre.

Tenker denne dama er glad hun bare skulle forholde seg til norsk presse, tross alt...

Politisk også nå?

Jeg ble jo lett hekta på Svend Foyn for en stund siden, og nå har jeg hørt Madrugada av Jan Mehlum med samme helt.

Advokat Foyn får stor sans for den usedvalig vakre iranske asylsøkeren han skal hjelpe, men plutselig forsvinner hun sporløst. Og advokaten må snike seg rundt i indre Østfold og bakgater i Teheran for å finne ut av hva som har skjedd. Litt rotete, det blir i overkant mange teorier for leseren også, ikke bare for utålmodige politisjefer. Men spennende i massevis. Det mest spesielle her er likevel den politiske vinklinga. Jada, vi vet jo alle at krim er en utmerket arena for å diskutere samfunnsproblemer, og det er kommet flere med asylsøkerproblematikk de siste åra, men det er sjelden hovedpersonene gir så tydelig uttrykk for politisk ståsted som her. Klare sym- og antipatier mot navngitte politiske partier kommer fram. Men jeg liker det. Så får heller en FrP'er eller to bli fornærma...

Ola Otnes leser og jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det. Han har noe udefinerbart gammeldags over lesinga og det har egentlig ikke noe i mot. Men engelskuttalen! Du godeste. Når en person har en replikk som følges av "sa han på utmerket engelsk" kan ikke oppleseren legge trykk på første stavelse i attorney og rulle på r'ene! Litt pinlig faktisk... Godt det er få av dem, de klarer ikke ødelegge for helhetsinntrykket. God bok.

Iskald krim

Til din vrede går over av Åsa Larsson var en helt sånn standard-krim, trodde jeg. Men så lyder første setning: "Jeg husker hvordan vi døde." Og det er tross alt ikke vanlig at mordofferet får komme så direkte til orde som her. Wilma, 17-åringen som drukna sammen med Simon under mystiske omstendigheter, er nemlig en svært så tilstedeværende person. Hun er et velartikulert spøkelse som beveger seg rundt og kommenterer mistenkte, etterforskere, hendelser og minner. Og det fungerer godt, synes jeg.

Dessuten foregår dette i Kiruna, helt nord i Sverige. Et område i alle fall jeg vet lite om. Og når handlingen i tillegg trekker inn 2. verdenskrig i et nøytralt Sverige og alt det førte med seg for folk med så nær tilknytning til Finland, da er det ikke så mye standard igjen.

Nina Woxholtt leser helt greit, ikke noe verken å utsette eller berømme der.

Har etter hvert skjønt at dette ikke er første bok om statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria Mella, så her er det mer å hente. Godt!

Vart og tragisk

Det trodde jeg var dekkende for Hvis jeg blir av Gayle Forman. Ikke en bok for meg, altså. Men så påtar en seg formidlingsoppdrag, og så tror en boka vil passe og prøver seg likevel. Også er jo boka så fiiiin!

Det handler om 17 år gamle Mia som har mista familien sin i en ulykke. Hun er hardt skada og befinner seg utenfor sin egen kropp. Og oppdager at hun har valget når det gjelder om hun skal la seg selv dø eller om hun skal bli. "Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle." sier baksideteksten. (Og gir meg fortsatt ikke lyst til å lese boka...) Men det står ingen ting om all musikken som er med, klassisk, rock og punk. Og ingen ting om den aldeles herlige skildringen av det som må være verdens beste og minst kjernete kjernefamilie. Jeg har blitt kjent med noen personligheter i denne boka som jeg faktisk vil savne! Ex-punk, nå 50-tallsstil-faren, rockedamemora, veslevoksne, men likevel sjarmerende lillebror, punkrock-kjærsten, den økologiske, alternative bestemora, den tause, men så tilstedeværende og kloke bestefaren og Mia selv, som er så annerledes, men likevel en selvfølgelig del av familien.

Ja, jeg likte virkelig denne boka. Og snart skal jeg ta den med ut på tur og spille Beethovens Cellosonate nr 3 for kidsa.

Vannet

Nok en Arnaldur Indridason-krim. Også lest av fantastiske Ivar Nørve. Denne gangen handler det like mye om øst-vest-problematikken i Europa på 50-tallet som om daglivlivet på Island. Men historiene om de unge, islandske studentene i DDR og datidens og nåtidens Island flettes sammen på en aldeles utmerket måte. Spennende og gripende på flere plan.

Morromorro!

Omsider har jeg også lest Skranglebein Likanes av Derek Landy. Jeg har hardnakket insistert på at den må være teit med den tittelen! Og den er jo det, men på den aldeles riktige måten!

Skranglebein Likanes er altså et levende skjelett som i kraft av også å være detektiv redder 12 år gamle Stephanie/Valkyrie ut av farlige situasjoner og etter hvert tar henne til lærling. Det siste foregår på denne måten:

• Det er noe ved deg, Valkyrie. Jeg er ikke riktig sikker på hva det dreier seg om. Jeg ser på deg, og...
• Og blir minnet om hvordan du selv var på min alder?
• Hm? Å nei. det jeg mente var at det er noe ved deg som virkelig irriterer meg. Du gjør aldri som du får beskjed om, og iblant setter jeg spørsmålstegn ved hvor mye vett du har - men likevel har jeg tenkt å lære deg opp, fordi jeg liker å ha noen som følger etter meg som en liten valp. Det får meg til å føle meg vel.

Dette er absurd humor-action fra side en og ut. Kan ikke skjønne annet enn at oversettelsen til Henning Hagerup må være glimrende, ordspill og andre språkmorsomheter strømmer fritt. Som jeg har mora meg!

(Og Skranglebein har da en skremmende ytre likhet med nylig avdøde Michael Jackson??)

Kose seg!

Har hørt Harry Potter and the chamber of secrets på lydbok de siste dagene. Ikke fordi jeg ikke kjenner den fra før, jeg leste den engelske utgaven da den kom (i 1998! Det er elleve årsiden! Hvor ble de av...?), den norske leste jeg høyt for barnet minst to ganger og lydboka har surra og gått i det uendelige hjemme. Men nå hadde jeg fått kloa i den engelske utgaven. Lest av Stephen Fry. Jeg elsker den mannen! Tenkte jeg sikkert ikke kom til å høre hele boka, men jeg kunne ikke få nok! Med Frys stemme kom alle de morsomme, magiske og skumle detaljene helt til sin rett. Det var som å oppleve boka for første gang!

Tror jeg skal ønske meg alle Fry-innleste lydbøker i verden til jul! :-)

Fint ska det værra!

Og jada, både Aud, Ylva og jeg stilte i skjørt på Nationaltheateret i går. Man er da dannet. Det var ikke personene i Stones in his pockets... Det handler om livet på settet på en filminnspilling i Irland. Fokuset er på to statister, men det er til sammen 18 karakterer med. Spilt av to skuespillere. Uten rekvisitt- og kostymeskift...

Jeg så forestillingen for noen år siden på Drammens teater. Og gleda meg til å se den igjen. Jeg var jo så imponert over hvordan skuespillerne skifta roller bare ved hjelp av noen øreringer eller et klesplagg sist! Det var enda bedre enn jeg huska. De øreringene med masse dingeldangel som jeg huska så godt, ble bare mimet... Som alt annet. Vi snakker troverdighet her!

Jeg tenker med ærefrykt på hvordan Øystein Røger og Kåre Conradi må ha jobba for å få timingen på plass i denne forestillingen. De skifter fram og tilbake mellom rollene med en flyt som gjør publikum helt svimeslått. Og for noen roller! Det er arbeidsløse fylliker, filmdivaer (av begge kjønn), hjernedøde dørvakter, streberske regiassistenter, sørgende fedre og jeg vet ikke hva. Og jammen kan de danse riverdance også! Vi ble grepet, underholdt og lo så vi gråt.

Vanligvis er ikke jeg noen stor fan av Conradi. Men jeg må bare få si at selv om ellers er en sopp, er han en kantarell i denne forestillingen!

Fantastisk fantasy

Landet under isen av Lars Mæhle er så mye:

• en fantasyroman for ungdom
• et forsøk på å skrive en "Sofies verden" om religion?
• et glimrende eksempel på hvordan en kan koble "vår" verden og "fantasivirkeligheten" sammen på en troverdig måte
• en krim
• en spenningsfortelling
• en historie om ensomhet
• en diskusjon om hva som er godt og ondt
• en dannelsesreise
• en himla god bok!

Jeg var en stund usikker på hvor Mæhle ville. At det skulle handle om religion, var tydelig nok. Det er islam, jødedom og kristendom det dreier seg om. De tre religionene med Abraham som felles stamfar. Her handler det om Abrahamsen og hans tre sønner. (For så vidt enig med Synne om at -sen-navn skjærer litt med genren, men såpass tydelig tror jeg det må gjøres for at målgruppa skal ta symbolikken.) Om sju protokoller, en utvalgt, en forræder og kampen mellom det gode og det onde. Eller mellom ulike grader av ondskap... For finnes det egentlig ren godhet? Og bare ved å problematisere det spørsmålet, har Mæhle gitt fantasygenren noe nytt.

Anbefales!

Globus

Kristian Klausen har begått en roman med tittel fra Drammens muligens styggeste bygg; Globusgården! I Globus følger vi en ung mann på to tidsplan. Vi er med på utviklingen fra han går ut av videregående og tjue år framover, samtidig som vi stadig kommer tilbake til en historietime på Drammen gymnas i 1989. Og det er en rotløs ung mann med problemer vi møter. Han sliter i arbeidslivet og i kjærlighetslivet. Og med forholdet til mora. For han vet ikke hva han vil! Stusselig? Ikke i det hele tatt! Det er så mange merkelige episoder og underfundig humor her at boka er vanskelig å legge fra seg.

Jada, jeg er jo fra Drammen. Jeg har til og med kjent Kristian fra vi var i gymnas-alder. Og kanskje liker jeg denne boka ekstra godt fordi jeg kjenner meg igjen. (Visstnok er terrorlæreren fra den nevnte historietimen lett gjenkjennelig, men jeg gikk bare to uker på Drammen gymnas… Men jeg er overbevist om at jeg kjenner igjen minst én medelev, Kristian!) Likevel tror jeg at denne boka har mye å gi alle ikke-drammensere også. Bare språket gjør dette til en leseopplevelse utenom det vanlige. Svært lesverdig!

Pansertøft

Panserhjerte, den nye til Jo Nesbø, har holdt meg våken på pendlerbussen siste uka. Det handler om seriemord, en heller uvillig Harry Hole som helt, interne intriger mellom Kripos og voldsavsnittet og hederlige og mindre hederlige politifolk. Og utspekulert, blodig tortur av uskyldige mennesker. Litt mye fram og tilbake, både i handling og personenes fysiske forflytning, men spennende nok i massevis. Med dagens nyhetsbilde som bakteppe, er det litt artig at deler av handlinga foregår i Kongo. Og Hole holder ut alt og svikter ikke, det gjør heller ikke oppleser Helge Winther-Larsen. Akkurat sånn som vi vil ha Nesbø-krim, dette.

Uvanlig og spennende

Det som gikk tapt av Catherine O'Flynn er en todelt bok. Den følger den ti år gamle detektivspiren Kate i 1984 og platebutikknestleder Lisa og sikkerhetsvakt Kurt i 2004. Kate er et ensomt barn som har en motvillig bestemor boende hos seg etter at faren døde. Hun bruker all fritid på å spane på mulig kriminalitet, særlig i kjøpesenteret Green Oaks. Helt til hun plutselig en dag blir borte... Kurt ser ved flere anledninger ei lita jenta på overvåkningskameraene når han jobber nattskift på Green Oaks. Men når han kommer seg dit, er hun borte. Lisa mistrives intenst med jobben som nestleder i det som må være verdens mest amatørmessige platebutikk, med gale sjefer, galere ansatte og kunder som er enda verre. Kjøpesenteret er det som i utgangspunktet binder tre triste sjebner med 20 års avstand sammen. Men etter hvert viser det seg å være mer. Dette er en rolig bok med mulighet for gjenkjennelse på flere plan. For meg, som var stolt medlem av Mikke-klubben og kjøpte håndbøker for detektiver og skulle redde verden da jeg var en åtte-ni år, var fortellingen om Kate et herlig, om enn litt pinlig gjensyn med barndommen. Og det skal godt gjøres å ikke finne noe som trigger følelser hos Lisa og/eller Kurt. Uansett så ubehagelig det måtte være. Det som gikk tapt er en realistisk menneskeskildring med overnaturlige overtoner. Og mot slutten blir den nærmest en krim. Rar, spennende, vakker, morsom på de riktige stedene og trist. En riktig god bok, faktisk!

Blir ikke borte så lett!

Inghill Johansens siste bok handler om å miste, om savn og om fremmedgjøring. Forsvinne er en samling småtekster med indre sammenheng. Alvorlig tematikk, selvfølgelig, men med en lunhet, og innimellom absurditet, som får meg til å smile. Jeg vet aldri hva neste tekst vil bringe. Det poetiske, men likevel hverdagslige språket skildrer det innerste menneskelige. En bok som gir ro.

Ikke typisk min genre, sier du? Nei, det hjelper å kjenne forfatteren. :-D Elsket Klage, den forrige boka, og har selvfølgelig gleda meg til denne. Og en eller annen gang skal jeg bli moden nok til å droppe alle de litterære fordommene mine og lese flere bøker av denne typen! Jeg lover.

Vidunder

Har hørt Roy Jacobsens Vidunderbarn. En av dem jeg bare måtte få med meg, følte jeg. Uten å være så sikker på om jeg ville oppleve så mye nytt... Og jeg har jo lest det før, dette om oppvekst i Oslo på østkanten på 60-tallet. Om blokker og naboer og skoleliv. Men så var det nytt og anderledes likevel.

Det er det konsekvente barneperspektivet som gjør boka for meg. Det å få se alt som skjer fra Finns side. Få hans analyser, hans forståelse, og samtidig sitte som voksen og se og forstå så mye mer.

Finn vokser opp med mora si, hun er skilt fra faren som så vidt rakk å få avla en halvsøster til Finn før han døde i en ulykke. Mora er bitter. På ex-mannen og på den nye kona som fikk hele enkepensjonen. Så kommer halvsøstera flyttende. Og det er her Jacobsens grep med barneperspektivet blir så flott. Det å få en halvsøster inn i familien og ikke forstå hvor dysfunksjonell hun er, men likvel ha det sterke beskytterinstinktet, det er det som preger Finns fortelling. Og det er så nydelig og så fælt og så utrolig godt fortalt! Også av Helge Winther-Larsen, min nye oppleserfavoritt.

Kultur til kidsa!

Ok, for deltagerne var nok Ungdosmbokgildet Litteraturukas høydepunkt. ;-) For meg var det klassebesøkene i går. "Bibliotekarene kommer" er et av ukas tilbud til skolene, de bestiller, vi kommer og snakker bøker med ungene. I går var Elvis, Beate og jeg i fire niendeklasser, to på Kjøsterud og to på Svensedammen. Vi kjørte fullt show, ganske tåpelige var vi nok, slitne som vi var på en fredag, men både elever og lærere virka riktig så fornøyde.

Vi presenterte

• Kong Steves selvlysende hiphop-bibel av Thomas Fröhling
• Opp i flammer av Suzanne Collins
• Hvis jeg blir av Gayle Forman
• Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde
• Døden er her er Liv Margareth Alver
• Veslebror ser deg av Cory Doctorow
• Super av Endre Lund Eriksen
• Candy av Kevin Brooks

Og jada, det ER flaut med voksne damer som rapper! Kanskje med voksne menn som snakker om forelskelse også. Men det gjør jo ingen ting. Og Elvis' superkjeldeligseriøse innledning til Olav Sleggja og Beates ønske om flere blindinger i litteraturen slo an som bare det.

Også kjørte vi avstemning, selvfølgelig. Same procedure as last year. Har skrevet om det før, men reglene tåler å gjentas:

1. Alle må stemme på alle bøker! (Eller, egentlig stemmer de jo over presentasjonene og dermed våkner konkurranseinstiktet i oss presentører...)
2. Det gjelder lærerne også!
3. Tommel opp = glimrende bok! Beste boka i verden! Jeg vil lese denne! Yess yess!
4. Tommel ned = nei og nei! For noe søl! Denne bok er rompe! Faktisk er jeg fornærma over at dere i det hele tatt tok den med!
5. Om det er rom for å tvile? Å ikke stemme? Absolutt ikke!

Og denne gangen vant vi litt alle sammen! Både Døden er her, Olav Sleggja, Candy og Super vant sine klasser. Genialt!

(Men lærerne var ikke så lette å få med alltid. Er det så vanskelig å skjønne at det er et dårlig signal til elevene å jobbe med andre ting og gå ut og inn mens noen prøver å formidle noe til elvene deres? Men jeg orker ikke gå i hva-er-det-med-skolen-modus nå.)

Vi var i alle fall kjempefornøyde, elevene var blide og vi ble ønska velkommen tilbake neste år. Hurra!

Yes, we can!

I går, Litteraturukas absolutte høydepunkt: Ungdomsbokgildet!!

Den samme gjengen som de siste par åra, Marit, Randi, Beate, Vera, Stig Elvis og jeg, snakka oss gjennom 30 av årets beste, mest interessante og/eller originale utgivelser for unge. På Union scene.

I tillegg var store deler av klasse 10c fra Tranby skole med, de presenterte favorittbøker, fortalte om innsatsen som juryklasse til Uprisen 2009 og ga sin mening om et utvalg av bøkene vi voksne snakka om.

Dessuten var både Terje Thorkildsen og Hilde Hagerup innom og viste at ekte forfattere også kan snakke inspirerende, ikke bare skrive.

Stapp fullt, fylkesbiblioteket hadde måtte avvise folk som ville melde seg på da antallet oversteg 115, god stemning (tross kulden), god lunsj og stormende jubel.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Debutantkveld

Årets første arrangement i Litteraturuka for min del. Tre forlagsdebutanter og flere elever fra skriveutdanningene ved Buskerud folkehøgskole, Danvik folkehøgskole og forfatterstudiet i Bø leste egne tekster. Victoria Bø ledet oss og dem på stødig, sikkert og kunnskapsrikt vis gjennom kvelden. Jeg forsto det sånn at for flere av studentene var dette første gang de leste offentlig. Tøft gjort! Og selv om ikke alle var like trygge på scenen, ble jeg dypt imponert over tekstene. Humor, alvor, språkeksperimneter og lek med form, prosa, lyrikk, prosalyrikk og bestemorprosa, alt var representert. Det er håp for norsk litteratur! :-) Guro Sibeko var først ute av forlagsdebutantene. Hun leste fra Vingespenn. Boka er en roman for voksne med en 14-årig hovedperson. Silvia er en slu, kalkulerende, utnyttende og rå jentunge. Fullstendig skadeskutt av oppvekstforholdene sine. Boka er på vei til meg i posten nå, og etter Guros fantastisk proffe opplesning, gleder jeg meg enda mer til å lese! Lajla Rolstad leste fra Nekronauten. den har jeg skrytt opp i skyene før. Lena Niemi leste fra novellesamlinga Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Om kommunikasjon og alle måtene den kan feile på. Artig, tankevekkende og underfundig. Flott arrangement! Og i kveld er det quiz...

Pretty in pink

Marlena Evensen er rosa. Både utenpå og inni. Mest opptatt av sminke, hår, dyre klær og de kjekke guttene i tiende. Jeg forventa meg nok mest overfladisk dilldall da jeg begynte på denne første boka i Ingunn Aamodts nye serie. Og det er jo mye av det. Men det er også mye humor og gjenkjennelse. Og triste scener som minner meg om hvor stygge jenter faktisk kan være mot hverandre. Riktig god og underholdende ble boka når jeg bare kom forbi mine egne fordommer og så hele jentene, ikke bare lipglossen.

På en måte er det fint at noen skriver for de rosa jentene. Tror mange fjortisjenter vil kunne ha glede av denne, men jeg tror nok også det helrosa imaget kan ødelegge noe. Min 14-åring vil ikke ta i boka med pølseklype, dette er for sosser og der er IKKE hun! Synd, for boka har altså adskillig mer å by på enn det ser ut til på overflaten.

Yess!

Jeg var overvettes begeistra for Dødslekene. Og tilsvarende bekymra for at bok nr to ikke skulle klare å følge opp. Men da den ene etter den andre skrev begeistra blogposter om Opp i flammer, kunne jeg ikke få fatt i den fort nok. Og nå, omsider!, har jeg lest den. Og slutter meg til koret av hyllester!

Det er nesten umulig å si noe om denne boka uten å røpe for mye. Men kjære Aud har gjort det aldeles glimrende, så jeg overlater like godt ordet til henne!

Løp og lån!

Absurd, men tankevekkende

I Klokkemakeren slår Gert Nygårdshaug an tonen i begynnelsen av boka, og det holder helt ut. Det er noe koselig og lunt, men likevel forstyrrende fremmed med hele atmosfæren her.

Det dukker opp et digert hull der kirken sto i lansbyen til Melkior Mussenden, urmaker. Militæret rykker inn. Og så begynner tiden å oppføre seg merkelig...

Det er typiske Nygårdshaug-karakterer vi møter i denne romanen. De spaserer, filosoferer, går på vertshuset, steller krydderhagen og nyter god mat og vin. Herlig! Og så blir de altså isolert i hver sin lille tidsboble. Det handler om gamle sivilisajoners kalendre, duebryst, kornsirkler, elektriske gjerder og landbrukspolitikk. Og om hvordan vi forholder oss til hverandre.

Anders Hatlo leste min lydbokutgave og han har en stil og en stemme som passer utmerket til boka. Kan godt forestille meg at herr Mussenden (Melk blant venner) høres akkurat slik ut.

Konspirasjoner for kidsa

Gikk til Knokkellabyrinten, første bok i The 39 clues (hvorfor har den norske utgaven engelsk serietittel?) med en god posjon skepsis. Tynn bok med samlekort og nettspill, lissom? Fra Egmont, lissom? Sikkert bare en tjene-penger-gimmick.

Og det kan godt være det er det, men boka er morsom likevel! Foreldreløse Amy og Dan Cahill tilhører en mektig slekt. De er i slekt med alle som har betydd noe gjennom historien, faktisk! Men nå er det et eller annet som gjør at verden står i fare. Og den eneste måten å redde verden på (og samtidig oppnå stor makt), er å slå de andre medlemmene av Cahill-slekta i jakten på de 39 sporene bestemor ga dem alle ferten av i testamentet sitt.

Det handler mye om Benjamin Franklin og Paris i denne første boka. Faktakunnskap fletta inn i teksten. Men jeg synes ikke det blir påtatt pedagogisk. Jakten på sporene medfører for mye spenning og skildringen av konkurrentene inneholder både for mye grøss og humor, til at hovedinntrykket blir at denne boka skal lære meg noe.

Men så var det denne oversettelsen da... Å sende noen "on a mission" er ikke det samme som å "ha en misjon". Ordspillet på "executor" (i forbindelse med testamenter) og "executioner" (bøddel) faller rimelig dødt til jorda med oversettelsen "eksekutør". Så jeg må si det var med skrekk jeg så at det er (min helt!) Torstein Bugge Høverstad som står bak! Av dette kan vi antagelig trekke den slutningen at denne oversetterjobben er så dårlig betalt at mannen ikke har tatt seg tid til å lese gjennom den ferdige teksten sin en gang. Bedre lønn til oversetterne nå!

Men verdt å lese og anbefale, er boka!

Oversettelser

Takk til Morten Hansen for kommentar på Trusselen. Jeg har et nytt forsett; å alltid kommentere oversettelser! Tidligere har jeg bare kommet inn på det når jeg synes oversettelsen ikke holder mål. For det er jo da jeg tenker over det... Men når språket flyter og alt er fint, da nevner jeg ikke oversetteren med et ord. Enda det er da oversetteren virkelig har gjort en god jobb! Jeg lover herved bot & bedring!

Det ingen vet er mitt første møte med Jan Mehlum og advokat Svend Foyn. Og noe dårlig møte var det slettes ikke!

Flere unge kvinner med små barn har tilsynelatende tatt livet av seg, og herr Foyn vil finne ut om det er noe som binder disse tilfellene sammen. Og han finner og han finner! Litt klisjéprega språk, men ikke verre enn at jeg tilskriver det genren. En halvgod advokat med konjakk i bokhylla er kanskje ingen språklig viritous?

Historien er spennende, tar en svært uforutsett vending, men får en riktig så tilfredsstillende slutt.

Ove Christian Owe leser godt og variert. Det eneste er at han insisterer å uttale alle årstall som tjuenullseks osv. Er det noen som gjør det, da?? Men noen særheter må man jo finne seg i...

Men jo, det blir nok flere Mehlum-historier på IPoden framover!

Norrønt gørr denne gang

Olav Sleggja var trell under kong Olav Tryggvason. Mest brukt som torpedo. Og leiemorder. Nå har han fått sin helt egne tegneserie. Med trailer!

Olav blir lovet friheten om han utfører et siste oppdrag for kongen. Men konger er svikefulle typer... Dette har blitt en tegneserie full av blod, innvoller, rå humor og sterk menneskelighet. Ingen skal beskylde våre forfedre for å ha vært tilbakeholdne på noen som helst måte! Øystein Rundes tegninger er enkle, men uttrykksfulle. Så uttrykksfulle at det av og til nesten kan bli for mye... Har Samlaget tenkt på å markedsføre denne som slankebok? Apetitten er ikke nødvendigvis på topp etter enklte oppslag her... Men samtidig er det så rått overdrevet at jeg mest satt og gliste. For dette er jo kult! Mest det.